Så gikk jeg ut, og Barry må ha gått, for han var ikke der lenger da jeg kom tilbake.

Jeg sov nesten ikke den natten. Minnene om sønnen min fortsatte å hjemsøke meg.

Men Barry spilte også en rolle. Jeg tenkte på alt han hadde fortalt oss.

Han var ikke der da jeg kom tilbake.

Da morgenen grydde, kjørte jeg til butikken som vanlig.

Barry var allerede der. Da han så meg, så han nervøs ut.

«God morgen», sa han lavt.

«Bli med meg», svarte jeg.

Vi gikk inn på kontoret. Jeg satte meg ned.

«Vet du hvorfor jeg ansatte deg?»

Han ristet på hodet.

«Fordi du lignet på sønnen min», sa jeg.

Barry var allerede der.

Øynene hans ble store.

«Samme navn og alder. Det føltes som skjebnen», fortsatte jeg. «Jeg fortalte det aldri til Karen, men før du begynte å jobbe her, hadde jeg drømmer om sønnen min. I dem fortsatte han å fortelle meg at sannheten ville komme frem.»

Barry så forvirret ut.

«Da jeg så deg første gang, trodde jeg at du lignet akkurat på ham. Men etter i går kveld innser jeg at det ikke er tilfelle.»

«Beklager.»

«Jeg tror sønnens ånd kan ha fulgt deg. Kanskje på grunn av skyldfølelsen du bar med deg alle disse årene.»

«Jeg begynte å drømme om sønnen min.»

Barrys øyne fyltes med tårer. «Jeg er så lei meg.»

Jeg reiste meg. «Jeg vet det. Du var bare et redd barn. Du løp vekk. Barn gjør sånt.»

Barry ristet på hodet. «Men jeg tok ham dit.»

«Ja,» sa jeg mykt. «Og du bar den byrden i femten år.»

Barry tørket seg i ansiktet.

«Sønnen min fortjener fred. Og det gjør du også.»

Han stirret på meg.

«Men jeg tok ham dit.»

Jeg gikk frem og la en hånd på skulderen hans. «Du har fortsatt en jobb her,» sa jeg til ham. «Og en plass i livet mitt.»

Gjennom tårene slapp Barry ut en skjelvende latter av lettelse.

Jeg trakk ham inn i en omfavnende klem.

Og for første gang på lenge føltes det som om sønnen min endelig hadde kommet hjem.