Den usynlige byrden har endelig fått et navn
Mens han ryddet bort dagligvarene, fortalte han meg, nesten som om han betrodde seg til meg, at han gjerne ville ta på seg noen flere av de daglige oppgavene. Ikke fordi jeg klaget, ikke av pliktfølelse, men fordi han innså hvor stille – og konstante – noen ansvarsoppgaver er.
Ordene hans rørte meg mer enn jeg kunne ha forestilt meg. Jeg ble bevisst på denne kontinuerlige mentale organiseringen som vi ofte bærer med oss uten å stoppe opp for å tenke over den. Det han tilbød var ikke bare å «hjelpe» meg, men å virkelig dele byrden med meg.
En delt bevissthet
Senere, mens vi lagde middag sammen, fortalte han meg at det hadde vært en åpenbaring å bli værende på toaletthyllen. Ikke av skam, men fordi han innså hvor mange avgjørelser jeg tok nesten automatisk hver dag.
Denne observasjonen førte til en hyggelig og oppriktig samtale om alle de små, usynlige valgene som kjennetegner en dag. Valgene som går ubemerket hen, men som likevel forbruker energi. Det var ikke en tung samtale, men rett og slett en vennlig og veldig åpenhjertig utveksling.
Når kjærligheten finner en plass i hverdagen
Dette øyeblikket minnet meg om noe viktig:
Leave a Comment